Nye krav til emballasje
Det har lenge vært regler for produktemballasje. Med EUs nye emballasjeforordning blir kravene strengere og mer detaljerte, blant annet når det gjelder materialer, utforming, merking og dokumentasjon. Forordningen gjelder allerede i EU, og Miljødirektoratet har foreslått hvordan den skal gjennomføres i Norge.
Nedenfor gir vi en oversikt over de viktigste kravene, forslaget til norsk gjennomføring og hva virksomhetene bør forberede seg på
Et nytt regelverk for hele verdikjeden
EUs forordning om emballasje og emballasjeavfall, ofte kalt PPWR (Packaging and Packaging Waste Regulation), ble publisert 22. januar 2025 og gjelder i EU fra 12. august 2026. Den erstatter det tidligere emballasjedirektivet og skal redusere emballasjeavfall, øke ombruk og materialgjenvinning og gi mer like regler på tvers av markedet.
Forordningen omfatter emballasje av alle materialer og stiller krav gjennom hele verdikjeden: fra utforming og produksjon til salg, bruk og håndtering som avfall. Flere av kravene innføres trinnvis. At forordningen gjelder i EU fra august 2026, betyr derfor ikke at alle de nye pliktene gjelder fra denne datoen.
I Norge har Miljødirektoratet foreslått en ny emballasjeforskrift som skal gjennomføre EU-regelverket og erstatte dagens regler om emballasje i avfallsforskriften kapittel 6 og 7. Klima- og miljødepartementet skal vurdere forslaget før det sendes på høring. Det er foreløpig ikke avklart når forordningen vil gjelde i norsk rett, eller hvilke norske tilpasninger som til slutt blir vedtatt.
Hvem får ansvar?
Hvilke plikter en virksomhet har, avhenger av rollen den har i verdikjeden. Forordningen skiller blant annet mellom framstiller, importør, distributør og produsent. En virksomhet kan ha flere roller samtidig.
Framstilleren er blant annet den som fremstiller emballasje, eller får den utformet eller fremstilt under eget navn eller varemerke. Framstilleren har ansvar for å dokumentere at emballasjen oppfyller de relevante kravene til bærekraft og merking.
Importøren må kontrollere at emballasje som bringes inn i EU fra et land utenfor EU, oppfyller kravene. Distributøren har også kontrollplikter før emballasje eller emballerte produkter gjøres tilgjengelige i markedet. Emballasje som ikke oppfyller kravene, skal ikke omsettes.
Produsent brukes i reglene om utvidet produsentansvar. Hvem som regnes som produsent, beror blant annet på hvem som først gjør emballasje eller emballerte produkter tilgjengelige i det aktuelle landet. Produsentansvaret gjelder kostnader knyttet til håndtering av emballasjen når den blir avfall. Virksomheter bør derfor ikke legge til grunn at den som fysisk lager emballasjen, automatisk bærer alle pliktene.
For norske virksomheter som eksporterer til EU, må rollefordelingen vurderes konkret for markedene de selger i. Tilsvarende bør virksomheter som importerer emballerte varer, avklare både egne plikter og hva leverandøren må dokumentere.
Emballasjen skal kunne gjenvinnes og ikke være større enn nødvendig
Forordningen stiller et grunnleggende krav om at emballasje skal kunne materialgjenvinnes. Kravene blir mer detaljerte i årene som kommer. Fra 2030, eller senere dersom de utfyllende reglene trer i kraft senere, skal emballasje vurderes etter felles kriterier for utforming som gjør materialgjenvinning mulig. Kravet om at emballasjen også skal materialgjenvinnes i stor skala, kommer på et senere trinn.
Dette gjør valg som tas tidlig i produktutviklingen viktige: Hvilke materialer består emballasjen av? Kan delene skilles fra hverandre? Lar den seg sortere og gjenvinne?
Fra 2030 innføres også krav om en minsteandel materialgjenvunnet innhold i visse typer plastemballasje, med unntak og nærmere vilkår i regelverket. Kravene skjerpes videre mot 2040.
Emballasjens vekt og volum skal dessuten begrenses til det som er nødvendig for å ivareta funksjonen. Emballasje som gir et misvisende inntrykk av produktets størrelse, for eksempel ved bruk av falsk bunn eller doble vegger, rammes av reglene. Virksomheter som bruker mye transport- eller netthandelsemballasje, bør også se på hvor mye tomrom de pakker inn.
Enkelte typer engangsemballasje begrenses
Fra 2030 innfører forordningen begrensninger for flere former for engangsemballasje. Det gjelder blant annet visse små porsjonspakninger til mat og drikke, enkelte typer emballasje som brukes ved servering, små engangsprodukter på hoteller og plastemballasje rundt fersk frukt og grønt under 1,5 kilo.
Her kan den norske gjennomføringen få praktisk betydning. Miljødirektoratet foreslår at engangsplastemballasje rundt fersk frukt og grønt under 1,5 kilo fortsatt skal være tillatt dersom behovet er dokumentert. Hensynet er blant annet mattrygghet, hygiene og å unngå matsvinn. Dette er foreløpig et forslag, og virksomheter som berøres, bør følge den videre behandlingen.
Nye krav til ombruk og påfyll
Forordningen stiller krav til emballasje som skal brukes flere ganger, og til systemene som gjør ombruk mulig. Ombruksemballasje må være utformet for gjentatt bruk og inngå i et fungerende ombrukssystem.
Serveringssteder som tilbyr mat eller drikke som kundene tar med seg, skal etter EU-reglene fra februar 2027 gi kundene mulighet til å bruke egen beholder, på nærmere vilkår. Fra februar 2028 kommer det også krav om å tilby et alternativ med ombruksemballasje. Tidspunktene for når pliktene vil gjelde i Norge, avhenger av den norske gjennomføringen.
Miljødirektoratet har dessuten foreslått et midlertidig norsk unntak fram til 2035 fra ombrukskravet for drikkevareemballasje som plastflasker og metallbokser. Direktoratet viser blant annet til at det norske pantesystemet allerede gir høy materialgjenvinning. Også dette er et forslag som må behandles videre før virksomhetene kan innrette seg etter det som en vedtatt norsk regel.
Merking og dokumentasjon får større betydning
Forordningen legger opp til felles merking som skal gjøre det enklere for forbrukere å se hva emballasjen består av og hvordan den skal sorteres. Merkekravene innføres trinnvis. Den harmoniserte merkingen av materialinnhold skal etter EU-reglene gjelde fra august 2028, eller senere dersom de nødvendige utfyllende reglene trer i kraft senere. For ombruksemballasje kommer det i tillegg krav om merking som viser at emballasjen kan brukes flere ganger. Nærmere informasjon om ombrukssystemet og hvor emballasjen kan leveres, skal være tilgjengelig gjennom en QR-kode eller en annen standardisert digital løsning. Merkekravene har ulike frister og må vurderes etter hvilken type emballasje det gjelder.
Framstilleren skal gjennomføre en samsvarsvurdering og utarbeide en EU-samsvarserklæring for emballasjen. Teknisk dokumentasjon skal underbygge at kravene er oppfylt og kunne legges fram for myndighetene. Også importører og distributører må kunne kontrollere relevante opplysninger.
For virksomheter som kjøper ferdig emballasje, blir dette et spørsmål om leverandøroppfølging. Hvilken dokumentasjon kan leverandøren gi om materialer, kjemikalieinnhold, gjenvinnbarhet og eventuelt materialgjenvunnet plast?
Produsentansvar kan påvirke kostnadene
Virksomheter som er produsenter etter regelverket, må forholde seg til krav om registrering, rapportering og finansiering av håndteringen av emballasjeavfall. Produsentansvaret kan ivaretas gjennom en kollektiv ordning.
Forordningen legger også opp til at produsentenes bidrag skal variere etter blant annet hvor godt emballasjen egner seg for materialgjenvinning. Det kan gjøre emballasjevalg relevante både for etterlevelse og for fremtidige kostnader. Den konkrete modellen avhenger av utfyllende regler og hvordan ordningene gjennomføres.
Hva bør virksomheten gjøre nå?
Selv om den norske gjennomføringen ikke er ferdig, kan virksomheter starte med noen konkrete avklaringer:
Kartlegg emballasjen. Få oversikt over materialer, komponenter, vekt og volum, og undersøk om emballasjen kan forenkles.
Avklar virksomhetens rolle. Finn ut hvem som fremstiller, importerer og setter emballasjen på markedet, og hvem som har produsentansvar i hvert aktuelt land.
Be om dokumentasjon. Innhent opplysninger fra leverandører om blant annet materialinnhold, kjemikalier og gjenvinnbarhet.
Se på kommende innkjøp og designendringer. Emballasje som bestilles eller utvikles nå, kan fortsatt være i bruk når strengere krav trer i kraft.
Gå gjennom avtalene. Sørg for at leverandøravtaler tydelig angir hvem som skal levere dokumentasjon og håndtere nødvendige endringer.
Virksomheter som selger varer i EU, må vurdere kravene som gjelder i de aktuelle markedene allerede nå. For salg i Norge bør virksomhetene følge den videre behandlingen av forslaget til emballasjeforskrift. Den endelige norske løsningen er ennå ikke fastlagt.
Kontakt våre advokatar:
Advokat Kristine Celius
E-post: kristine@advokat-tollefsen.no
Advokat Kristin Aspevik